På Søre Bømlo har levemåten skift mykje om gjennom dei siste 50 åra. Før levde folk av jordbruk og fiske, slik det hadde vore i uminnelege tider. Gardane var delt i 4 - 5 bruk. Til kvart bruk høyrde innmark med åker og eng, og utmark med torvmyrer, beite, lyng og brake. Bruket fødde gjerne 2 - 3 kyr, nokre smale, kanskje ein hest. Soleis var huslyden sjølvberga med mjelk og kjøt, havre og poteter, ull og brennetorv. Men det var fisket som skaffa dagleg mat til huset. Og fisket skaffa pengar, til naudsynte kjøpmannsvarer.

So langt vi veit attende har kvar mann hatt båt og fiskevelde, alle har drive med heimefiske og fått husfisk. Til gardane høyrde makrellvågar og lakseplassar, her tok fiskarane årleg fangst som dei selde for god pris. Denne øya som stikk nasen ut i storhavet, har hausta mykje av naturens grøde. I fleire periodar har vårgytande sild kome strøymande inn i vågar og viker kring øya. Frå 1820 til -70 var vårsildfisket så rikt at det skapte velstand i bygda, folketalet auka, fiskarane auste opp sild i garn og nøter, sildeeksportørar frå byane bygde saltebuer langs strendene. Då silda seinare synte seg utpå havet, måtte fiskarane kjøpa seg dekka skøyter til drivgarnfiske. Atter kom ei tid med storfiske og velstand, makrelldorginga i Nordsjøen 1887 - 1914. Ei mengd fartøy blei kjøpt inn til dette fisket, i Langevåg, Bømlahamn, Kalavåg, Vespestadvågen lå det fullt av engelske fiskesluppar og nybygde norske filkekutrar. Etterkvart blei somme dorgefartøy brukt til sildefiske på island, vintrafiske med drivgarn, og til fraktfart. Utviklinga krevde stadig større fartøy, her kom motordrevne stålskip til Islandsfiske og til snurping om vintrane.
Medan fiskeflåten såleis stadig fylgde med tida, var alt med det gamle på landjorda. Skilnaden tok til i 1953, då bygda fekk elektrisk straum. Gradvis kom her nye skikkar år for år. Gardsbruk etter gardsbruk blei nedlagt, då det ikkje lenger lønte seg å bala med ei ku eller to og 5 - 6 smale. Alle slutta å spa torv, no kjøpte dei kol. Folk gjekk over til pengehushald. Mannfolka kunne ikkje nøya seg med å driva sesongfiske, no blei dei fullt ut yrkesfiskarar, arbeidde året rundt på fiske, i Nordsjøen, på kysten, i Barentshavet. Større fartøy måtte til, med kraftblokk, trål, avanserte instrument. Ungdomen tok fleire skular. Mange fekk seg arbeid på land. Etterkvart kom husmødrene og ut i betalt arbeid.Enno idag gir havet grunnlag for næringslivet på Søre Bømlo. Her er store, topp utstyrte trålarar, dei skiftar fiske med årstidene, frå lodde til sild, makrell, øyepål, tobis, kolmule. Mindre trålarar driv rekefangst heile året. Fisken blir tatt hand om på land, salta og tørka, isa og pakka til eksport. Her er oppdrett av laks til slakt, og oppdrett av lakseyngel. Sjøfolk har arbeid i langfart og kystfart. Og no, i oljealderen, har eit rederi bygd opp ein flåte av oljeleitingsfartøy, av supplyskip og stand-by-skip til oljeboringsplattforma. Mekanisk verkstad blir stadig utbygd, til vøling av denne store flåten. Ialt arbeider 300 menneske i rederiet. På land er fleire gamle tun, åker og eng, utlagde til byggjefelt. Her ligg rekkjer av store, nye hus utstyrt med moderne maskineri og komfort. Haugar og bakkar som ikkje er i bruk gror til med kratt og villniss. Ubrukte utmarker blir til villmark, der stigane blir borte, og gamle namn er gløymde.

Men alt det vi baler med idag, byggjer jo på arbeid som er gjort, liv som er levd her gjennom lange tider. Vi må vita kor vi kjem ifrå, og kor vi høyrer heime. Bømlo Tur og Sogelag har samla gamle arbeidsvelde og gamal husbunad i eit bygdemuseum. Laget har sett istand gamle stover og arbeidshus, og merkt opp gamle stigar gjemmam utmarkene. Folk kan atter vandra på dei gamle stigane, gjera seg kjende med øya si. Frå dei høge toppane: Odno, Havåsen, Bergesfjellet, er det vidt utsyn over land og hav. På lesida i aust mot Bømlafjorden gror det frisk, gamal furuskog, her veks kristtorn, bergflette og purpurlyng, her lever skogsfugl, hjort og hoggorm. Ut mot havet i vest ligg dei verskurte gråberg, der brenningen bryt om boar og nes, der der sjøfuglen hekker og lyngen mot haust kler alt i flammande fargar. Havflata har sokke 6 m på dei siste 6.000 åra. Elles er landskapet slik det lå dengong veidefolket var har på fiske, jakt og fuglefangst, dei som fann grønsteinen på Hespriholmen. Dei gamle tidene kjem nær, og menneska som levde her i landet før oss.